Veien videre – min reise etter tapet

Innholdsadvarsel: Dette innlegget handler om sorg, tap, psykisk belastning og hverdagsliv etter selvmord. Les i eget tempo og ta vare på deg selv.

Merk: Dette er min personlige opplevelse og refleksjoner. Jeg vet at alle opplever sorg og livet videre på ulike måter. Dette er min historie.

Veien videre – min reise etter tapet

Min hverdag akkurat nå

I april ble jeg sykemeldt på nytt siden dødsfallet. Jeg fikk en ny nedtur. Livet føltes overveldende, og sorgen kom skyllende over meg som en tsunami. Jeg har kjørt meg selv hardt etter at jeg begynte 100 % i jobb igjen i august, samtidig som jeg var i et dårlig forhold som slet på psyken. Jeg har bare stått i det, fordi forventningene mine til meg selv har vært så høye. Jeg skulle klare det nye livet mitt. Men sannheten er at jeg fortsatt prøver å finne veien min tilbake til livet.

En vanlig dag for meg nå: Stå opp klokken 07, gjøre henne klar til barnehagen, børste håret, pusse tennene hennes (noen ganger klarer jeg det ikke selv, og da gjør hun det). Jeg prøver å holde på en liten rutine med vitaminer og tannpuss. Ellers finnes det ikke så mange rutiner.

Når hun er i barnehagen, prøver jeg å trene eller jogge for å gjøre noe for meg selv. Jeg har også begynt å strikke litt igjen. Dagen går med til småting – rydde, hente i barnehagen, middag. Enkelte dager setter jeg henne foran TV-en, og så bare "overlever" vi frem til leggetid. Jeg har holdt på leggetidsritualene hennes: vi leser en liten bok, og ser i en bildebok av faren hennes. Den bildeboken er tung og slitsom å bla gjennom hver kveld. Noen dager går det greit, andre dager vil jeg bare legge den vekk, men akkurat nå vet jeg at dette er noe min datter trenger. Hun trenger å se i denne boken. Jeg vet at dette er en fase, og at det vil komme en dag der vi ikke trenger å gjøre det hver kveld. Til slutt synger vi "Bæ bæ lille lam" og sier god natt.

Så venter jeg på at dagen skal ta slutt. Noen ganger trener jeg på kvelden, andre ganger drar jeg en liten tur til kjæresten. Mange dager vil jeg bare at dagen skal være over. Andre dager går overraskende bra.

Små steg videre

Jeg er i en nedperiode nå. Det er vanskelig å se seiere. Men innerst inne vet jeg at jeg beveger meg videre, selv om det ikke alltid kjennes slik ut.

Hva gir meg styrke

Jeg er heldig. Jeg har fine folk rundt meg som holder meg oppe. Mine flotte venninner som stiller opp med humor og gode råd. Min bestevenninne som alltid er ærlig med meg. Søskenbarnet mitt som alltid lytter rolig i andre enden av telefonen, selv når jeg gråter. Pappa, som alltid tar telefonen og prøver å gi meg gode ord – selv når stemmen hans knekker litt. Min bror, som støtter på sin måte.

Jeg går også i samtaler på veiledingssenteret med en dame som har en fantastisk evne til å sette ord på ting og en sånn god positiv utstråling. Og mine barn, selvsagt. Min eldste sønn, som hjelper til, og min lille datter som er midt i sin egen sorg.

Min kjæreste har vært en enorm støtte – tålmodig, lyttende, god. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

Trening er også min friplass. Der får jeg hvile fra tankekjøret. Jeg har trent for hardt før, men spør du kjæresten min tror jeg at han ville svart at jeg enda gjør det. Men jeg føler jeg prøver å finne en sunn balanse. Jeg presser meg fortsatt kanskje litt for langt på joggeturer, men jeg vet det, og det er noe jeg jobber med.

Jeg vet at jeg aldri blir den samme som jeg var, men jeg har fortsatt de samme grunnverdiene. Nå handler det om å akseptere situasjonen, å finne min plass som alenemor til to, å skape et nytt liv etter alt vi har måttet gi slipp på.

Jeg går i samtaler, prøver å gjøre ting jeg liker, prøver å være blant folk, og har vært på møter med andre som har opplevd selvmord i nær relasjon. Jeg gjør det jeg kan.

Fremtiden – håp og frykt

Akkurat nå sliter jeg med å håpe og drømme. Jeg håper det vil endre seg.

Jeg ser for meg at livet kan bli bedre, selv om enkelte dager føles tunge. Jeg håper at med sorgen som bagasje kan jeg kanskje hjelpe andre. Derfor skriver jeg.

Jeg drømmer om at barna mine skal få det livet de ønsker seg, på tross av alt. Jeg drømmer om å klare å være den mammaen de trenger. Jeg drømmer om hund igjen. Om et hjem, en familie, en utdanning. Å få jobbe med mennesker og bruke erfaringene mine til å hjelpe andre.

Til deg som står midt i sorgen

Noen dager vil føles umulige. Og det er greit. Det er lov å ha dårlige dager. Det er lov å le og gråte om hverandre. Det er lov å gå videre.

Min mann hadde galgenhumor. Jeg vet at han ville ledd av mine mørke spøker om situasjonen. Det hjelper å tenke på.

Noen dager vil du rive deg selv ned mentalt. Og det er også greit. For så lenge du reiser deg igjen, går det fremover.

Det er ingen fasit. Alt er greit.