Retraumatisering og Reising- Om å stå i det igjen

Innholdsadvarsel: Dette innlegget handler om retraumatisering, brudd, psykisk belastning og foreldreskap i sorg. Les i eget tempo og ta vare på deg selv.

Merk: Dette er min personlige opplevelse og refleksjon i en sårbar fase. Noen ting er fortsatt kaos, men det er viktig for meg å sette ord på det.

Så da sitter jeg her igjen – retraumatisert følelsesmessig. Bare at denne gangen er det ingen som er gått bort. Bare følelsen av å miste noen som virkelig betydde mye i livet mitt. Og det er en helt kvelende følelse.

I går var jeg å trente, men hodet var ikke med. Jeg tenkte at jeg bare måtte prøve, for jeg kan ikke legge meg ned og gi opp – uansett hvor vondt det er. Jeg stresset smått ut av treningssenteret, for jeg kjente det holdt på å rakne helt. Under treningen tok jeg meg i å se meg selv i speilet, og kroppen bare skalv.

Vi gikk fra hverandre 16. mai. Og jeg skjønner det – til en viss grad. Eller… jeg tror jeg gjør det. Gjør jeg egentlig det? Tusen tanker svirrer, og følelsene krenger gjennom kroppen. Alt er bare kaos igjen.

17. mai var tung, men samtidig fin. Mye stress med å gjøre seg klar, kle på finstasen – når alt jeg egentlig ville var å gjemme meg under dyna. Men som alenemor er det ikke et alternativ. Da er alternativet å ta noen minutter på badet, gråte litt, tørke tårene og gå ut med et smil. Late som ting er ok.

Jeg var så heldig å få feire med gudmoren til datteren min og hennes familie. Vi grillet og koste oss helt fram til leggetid. Da vi kom hjem til mamma sitt hus, ringte jeg pappa og fikk han over for å være sammen med oss og legge barnebarnet sitt. Det samme gjorde han kvelden før.

Vi pratet en del, og én ting som ble sagt har festet seg: "Men kjære Camilla, du har sikkert ringt 150 ganger etter Christer døde og sagt at du ikke klarer dette. Og hver gang reiser du deg igjen."

Den dagen vi gjorde det slutt, fikk jeg et fullstendig sammenbrudd. Som en slags topping på alt fikk jeg også melding om bruddet samtidig som bilen min døde i rundkjøringen. Den bare ville ikke gå fremover. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg startet og stoppet før den gikk. Panikken og sorgen tok meg fullstendig.

Jeg vet at han også har sin prosess, og jeg ønsker ikke å snakke for ham – dette er bare min opplevelse.

Jeg prøvde å ringe pappa, men han var i møte. Prøvde å ringe broren min, men ingen svarte. Alt ble kaos. Og ærlig talt, jeg begynner å tro på det en god venn sier: "Du er altså den mest uheldige jenta jeg vet om." Jeg begynner faktisk å tro han har rett.

Jeg kom meg hjem, satt datteren min foran TV-en, og gikk ut på verandaen og ringte en god venn. En som jeg ble kjent med gjennom Christer, og som har blitt en viktig støttespiller. Han tok ikke telefonen med én gang, men ringte meg tilbake. Jeg hadde sendt en melding hvor det stod at nå rakner alt.

Første delen av samtalen fikk han nok ikke med seg, for jeg gråt bare. Men som alltid klarte han å hente meg litt inn. Likevel var alt i hodet kaos. Brudd, bil, reise hjem. Jeg ble tvunget til å fortelle barna at vi ikke var sammen lenger – jeg klarte ikke å holde tårene tilbake.

Gutten min kom bort og holdt hardt rundt meg. Det gjorde meg både stolt og trist – han skal ikke trenge å trøste mammaen sin. Det skal ikke være sånn. Selv om det akkurat nå er unntakstilstand i hodet igjen.

Men jeg har vært heldig. Hele helgen har jeg vært flink. Jeg har tatt kontakt og bedt om hjelp. Jeg fikk en god venn på kaffebesøk – en klok mann med mye livserfaring. Jeg tok kontakt med en venninne som jeg tidligere har hatt samtaler hos. Hun var den som satte så fint ord på det: "Du er retraumatisert følelsesmessig." Og det gir mening. Jeg mister noe som er viktig for meg – igjen.

Hun hjalp meg også med å ta kontakt med barnevernet. Ikke fordi noe er galt, men fordi jeg ser at jeg trenger hjelp. Litt avlastning. Jeg skal gå gjennom sorg, ivareta andre og være alenemor – uten nettverk. Jeg trenger kanskje å få være meg selv litt igjen. Uten at det skal belaste min eldste.

Jeg sitter igjen med en følelse av nederlag. Men det er ikke det. Jeg gjør det jeg må, for at vi skal få det bedre på sikt. Jeg vil at barna mine skal se en mamma som har livsglede igjen.

Jeg vet at mine barn vil få det godt – når jeg har det godt. Og jeg er villig til å gjøre alt for at det skal bli sånn. For deres del. For min del. Faen – jeg fortjener å ha det bra!

Gjennom livet har jeg fått mitt eget lille kriseteam med terapeuter som er blitt venner, Bestevennen, søskenbarnet, bonusmor, faren min, gudmoren til datteren min. Jeg har gode mennesker rundt meg.

Men jeg står her igjen. Totalt kaos. Jeg kjenner den kvelende følelsen av tap.

I dag har jeg valgt å presse meg gjennom morgenrutinene mine, selv om alt i meg helst ville bli liggende. Jeg sto opp halv fem, pusset tennene, tok vitaminene mine og meldte meg på trening. Jeg har bestemt meg for å fortsette – uansett hvor tungt det er akkurat nå.

Etter bruddet har jeg virkelig kjent på angsten. En skikkelig klump i magen som har gjort meg fysisk kvalm de siste dagene. Jeg har kjent på angst før, men aldri i denne graden. Det er derfor det gir så mening for meg med begrepet retraumatisering. Kroppen min reagerer som om det er liv og død, Men jeg har bestemt meg for at det er greit – akkurat nå må det få være sånn. Kroppen og jeg må komme oss gjennom dette sammen.

En felles venn av meg og Christer har gitt meg et råd. Han sier at jeg skal legge meg ned i 20 minutter morgen og kveld, og bare puste. Inn på 1-2-3 og ut på 1-2-3-4-5. Bare ligge der og eksistere. Kjenne at jeg er. Mindfulness, kaller han det. Og han sier det vil hjelpe – på sikt – mot angsten. Jeg håper det. Jeg prøver.

Og jeg vet at det var ekte – for jeg klarer ikke å være sint på ham. Akkurat som jeg aldri klarte å være sint på Christer etter han tok livet sitt. Jeg vet at denne mannen hadde stor betydning i livet mitt.

Jeg er sterk. Og jeg blir bare sterkere.

Jeg har overhodet ikke lyst til å være uten ham. Men jeg vet – en dag der fremme – da kommer jeg til å klare det.

Jeg har klart meg så langt i livet med all motgang. Da skal jeg klare dette også.

Jeg skal reise meg fra asken. Som en føniks.