Hva jeg har lært om meg selv det siste året

Innholdsadvarsel: Teksten handler om sorg, tap og prosess etter dødsfall. Dette er en personlig refleksjon.

Hva jeg har lært om meg selv det siste året

Jeg har lært at jeg kan stå i utrolig mye før jeg knekker.

Jeg vet at jeg er sterk – både fysisk og mentalt. Men det er ikke alltid jeg klarer å se det selv. Og på de dagene, så handler det om å lære seg å godta akkurat dét. Det tror jeg kommer, sakte men sikkert. Selv om det ikke går så fort som jeg ønsker. Jeg er utålmodig – både med å lære nye ting og med å akseptere ting slik de er. Men jeg merker at hodet mitt begynner å godta tanken.

Det første året etter han gikk bort, levde jeg lenge med tanken om at "bare jeg kommer meg gjennom det første året og alle merkedagene, så blir det lettere." Men det ble ikke det. Nå handler det mer om å godta at dette er livet mitt. Savnet kommer alltid til å være der. Bildet fra den dagen kommer alltid til å eksistere. Men jeg vet at det vil bli lettere å bære etter hvert. Og enkelte dager er lettere allerede.

Det som har overrasket meg mest med meg selv i det siste, er hvor flink jeg har blitt til å spørre om hjelp. Jeg har tatt kontakt med venner. Jeg har ringt, selv når jeg har vært på gråten – i stedet for å gjøre som jeg har gjort før: skrike i stillhet og sette på meg et smil som skjuler alt.

Det vanskeligste har nok vært å godta at jeg har mistet kontakten med hans sønn. Det har spist meg levende til tider. Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne gjøre. Men som terapeuten sa til meg: "Du kan ikke gjøre mer for han enn du kan gjøre for et barn i Uganda." Grovt sagt, kanskje, men for meg ga det mening. Det har hjulpet litt. Selv om savnet fortsatt kan slå inn ganske heftig.

Det har også vært vanskelig å miste kontakten med noen felles venner. Jeg klarte ikke å ha kontakt med dem rett etter han døde. Man mister så mye når noen går bort på denne måten. Tankene surrer for alle, tror jeg. Jeg tviler på at jeg er den eneste som har tenkt: Hva kunne vi gjort annerledes? Hva hvis vi bare hadde visst hvor ille det var? Men for hver dag som går, blir det lettere å akseptere at det ikke nødvendigvis var noe vi kunne ha gjort annerledes. Det var hans valg. Bare hans.

Det har vært tungt å se barna mine ha det vanskelig. Min lille jente på 4 år som så gjerne skulle hatt pappaen sin her. Hun savner han sårt. Hun klamrer seg til minnene. Det er tungt, for jeg lever jo også i sorgen. Vi bærer begge på noe, og det blir mye. Hun merker når jeg har tunge dager. Hun vil holde meg i hånden hele tiden når vi går utenfor døra. Kanskje hun er redd for å miste meg også. Man vet jo ikke hva som rører seg i de små hodene deres.

Når det er sagt er jeg stolt.Stolt over at jeg ikke har gitt opp. Stolt over at jeg kommer meg ut døra og på trening eller ut på en løpetur. Stolt over at jeg utfordrer meg selv, selv når jeg har det tungt. Jeg har begynt med gruppetreninger på treningssenteret. Jeg er med i mosjonskarusellen her. Det er egentlig ganske vanskelig for meg – med masse fremmede folk – men faen, jeg har klart det.

Jeg klarer å komme meg ut. Selv om dørstokkmila noen ganger føles som en hel treningsøkt i seg selv. Jeg er stolt av viljen min. Den er der, selv om den kan være godt gjemt til tider.

Jeg vet at ting vil bli bedre der fremme.
Og jeg har ikke tenkt til å gi opp.

Før trodde jeg at styrke betydde å aldri knekke. At det å være sterk var å stå støtt – uansett hva. Men nå vet jeg at styrke også kan se helt annerledes ut. Styrke er å møte opp. Å tørre å gråte foran noen. Å be om hjelp. Å klare å si «jeg har det ikke bra akkurat nå». Og likevel stå opp neste dag og prøve igjen.

Jeg vet ikke hvordan det neste året blir. Men jeg vet at jeg har med meg nye verktøy, og en annen ro i meg selv. Jeg vet at jeg ikke trenger å bli «ferdig» med noe. Jeg trenger bare å fortsette å gå, i mitt eget tempo. Å velge meg, hver dag, på nytt.