En siste melding
⚠️ Innholdsadvarsel:
Dette innlegget beskriver selvmord, traume og sterke følelsesmessige opplevelser i detalj. Les i eget tempo, og ta vare på deg selv. Hvis du kjenner at du er sårbar akkurat nå, kan det være lurt å vente med å lese.
Vi skulle ha noen venner og min bror på middag den kvelden. På formiddagen kjørte vi en tur til Alta for å handle, og stikke innom Vinmonopolet. Jeg husker ikke nøyaktig hva vi snakket om på veien hjem, men jeg husker én setning krystallklart. Han så på meg med de vakre, blå øynene sine og sa:
"Jeg elsker deg mer enn du noen gang kommer til å ane."
Jeg smilte. Han smilte tilbake.
Det var en fin dag. Vi koste oss mens vi lagde middag. Om jeg ikke husker helt feil, ringte vi som vanlig til søsteren hans for å få oppskriften på rødvinssausen vi alltid glemte. Vi hadde skrevet den ned mange ganger, men den forsvant alltid. Det ble mye latter. Det var varme. Det var liv.
Men utover kvelden endret stemningen seg.
Jeg begynte å kjenne meg sliten. Lei meg. Vi hadde ikke hatt det lett den siste tiden. Han jobbet mye. Jeg var mye alene hjemme med barna, og i tillegg jobbet jeg med mennesker – hele tiden gi, gi, gi. Jeg var tom. Sliten. Og det begynte å komme frem når alkoholen fikk feste.
Jeg husker jeg satt ute på verandaen med sjefen og kompisen hans. Jeg gråt. Gråt over hvor mye jobben hans tært på forholdet vårt. Over hvordan han aldri klarte å si nei. Han jobbet jo for venner. Jeg sa det var som om jeg aldri kom først.
Jeg har et vagt minne av at han sto i verandadøra og så på meg. Så snudde han og gikk.
Da jeg kom inn igjen, sa jeg det kanskje hadde vært nok alkohol for kvelden. Jeg sa jeg skulle legge meg, og at han kunne være med hvis han ville. Han ville ikke. Han var ikke klar. Jeg gikk og la meg alene. Jeg låste døren og tenkte han kunne sove på gjesterommet.
Det siste jeg husker før jeg sovnet, var at noen tok i dørhåndtaket.
Jeg vet ikke hva som vekket meg. Kanskje en lyd, kanskje bare en uro. Jeg grep telefonen. En melding lyste mot meg:
"I natt skjer det. Ingen som har skylda, ikke engang fylla. Men eg e ferdig med livet, det går ikke lengre. Eg har prøv men det e ikke verd nå. Veit dåkk bi å jær det som e best for ungan. Ælsk dåkk all."
Panikken slo inn momentant. Jeg rev på meg klærne fra dagen før og løp ut av rommet. Først til gjesterommet – det måtte være en spøk, en misforståelse. Men han var ikke der.
Jeg løp til stua. Idet jeg passerte trappa, hørte jeg telefonen hans gi fra seg en varsellyd. Jeg tenkte: Faen… jeg hørte telefonen! Jeg tok opp min egen og ringte.
Jeg hørte lyden nede.
Jeg løp mot trappa. Tok ett, kanskje to steg ned før jeg så det.
Han lå der. I trappa.
Blodet rant fra ansiktet. Han hadde skutt seg selv i øyet med hagla.
Jeg hyler. Føttene svikter under meg. Jeg faller i gulvet. Skriker navnet hans, roper på hjelp. Men det er ingen som hører.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter der, men til slutt reiser jeg meg for å se igjen. For å være sikker på at det jeg så, virkelig var ekte.
Denne gangen brekker jeg meg. Jeg løper ut på verandaen.
Jeg ringer pappa. Jeg husker ikke ordene, bare at stemmen min skalv. At han ikke skjønte hva jeg sa, ikke helt trodde på det. Han ba meg ringe 113.
Jeg ringte. Jeg husker ikke mye av samtalen. Bare at han ba meg gå og dobbeltsjekke at han var død. Jeg sa at han hadde skutt seg med hagla i hodet – da sa han at jeg ikke trengte å se mer.
Jeg spurte om jeg kunne ringe min bestevenninne – hun bodde rett nedenfor. Jeg trengte noen. Jeg kunne ikke være alene.
Hun tok telefonen. Jeg sa han lå i trappen. Hun trodde kanskje han hadde falt. Hun spurte om hun eller mannen hennes skulle komme opp siden han er sykepleier.
Jeg sa:"Det er ikke vits. Han er død."
Hun kom likevel. Jeg husker ikke alt, bare at hun gikk inn og så ham, selv om jeg sa hun ikke måtte. Det var ikke noe fint å se. Ikke noe man burde ha brent fast i minnet.
Så kom ambulansen. Helsepersonellet. Legen.
Jeg hadde to hunder. Hannhunden var stresset, trakk i båndet. Men tispa, den nervøse, bjeffete hunden… hun var rolig. Helt stille. Som om hun forsto.
Ambulansearbeideren snakket til meg, men jeg husker ikke hva han sa. Jeg bare nikket. Han var en tidligere kollega fra gamlehjemmet. Han andre, han som var med meg da jeg nesten døde av indre blødninger under graviditeten, trakk seg tilbake. Jeg husker det som et stille fravær.
Legen gikk inn for å bekrefte dødsfallet.
De var bekymret for at jeg skulle få hypotermi. Det var oktober. Jeg satt fortsatt ute.
Vi gikk ned til leiligheten under – til venninnen min. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der. Plutselig sto en annen venninne i døra. Jeg kjente henne ikke igjen med det første. Alt var tåkete.
Søsteren hennes kom og kjørte meg til mamma sitt hus.
Mamma var bortreist. Broren min var hjemme. Jeg møtte ham i gangen. Han tok hardt rundt meg. Jeg vet ikke hva som ble sagt.
Etter hvert var det mange mennesker der. Jeg ringte mamma. Hun skjønte ikke helt hva jeg sa. Men hun og stefar fikk tak i flybilletter samme dag. Flyet gikk ikke før på kvelden.
Politiet kom. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men jeg husker da de skulle dra. Politimannen sa at vi skulle få være i fred. Men han trakk ut ordet "fred" på en så rar måte, som om han plutselig var prest. Jeg husker jeg hadde lyst til å le. Ikke fordi noe var morsomt, men fordi det var så absurd.
Jeg husker også den ventetiden. Den uutholdelige stillheten mens vi ventet på at familien hans skulle få beskjed. Jeg satt og tenkte på dem hele tiden – hvordan det kom til å bli for dem, hvordan de ville få vite det. Og ikke minst: Sonja Annie var der sammen med dem. Lille jenta vår. Det gikk flere timer før en prest hadde mulighet til å dra hjem til dem og fortelle hva som hadde skjedd. Jeg følte på en fryktelig maktesløshet. Her satt vi, vi visste – mens de levde videre uten å ane at livet deres også skulle endres for alltid. Det var som om tiden sto stille, men samtidig raste avgårde. De timene var nesten like vonde som alt annet.
Resten av dagen husker jeg lite av.
Bare at jeg lå med hodet i fanget til bonusmamma. Hun strøk meg i håret til jeg sovnet. Neste gang jeg våknet, var mamma kommet hjem. Jeg lå i fanget hennes og en stund.
Vi gikk og la oss. Hun og jeg.
Hun tok hånden min, og vi la oss under samme dyne. Hun holdt rundt meg. Ikke som en voksen holder en voksen, men som en mor holder barnet sitt når verden er i ferd med å kollapse.
Det var ingenting å si. Alt var allerede sagt. Alt var allerede skjedd.
Vi bare lå der.
Og for første gang siden det skjedde, kunne jeg lukke øynene og kjenne hjertet slå litt roligere. Ikke fordi det var over, ikke fordi det gjorde mindre vondt – men fordi jeg ikke var alene i smerten.
Stillheten mellom oss var den mykeste lyden i hele verden.
Og det var slik den natten endte.