En hvit løgn og den ambivalente sorgen

En hvit løgn og den ambivalente sorgen

Så hva sier man egentlig når ungen ser på deg med gråtkvalte øyne, helt plutselig ut av det blå etter vi har lest bok for kvelden:

Mamma, tror du pappa har det bra i himmelen?

Ja, sier jeg. Hva tror du?

Nei, sier hun. Han er jo alene.

Jeg svarer at han ikke er det, at han har mange der oppe som sin bestefar, og hundene våre: Frøya, Ty og første hunden hans Sushi. Jeg prøver å trøste henne med det. Hun får klem, trøst og muss, og hun skifter emne tilbake til noe mer normalt at hun skal på besøk til søskenbarna i september.

Men faen, hjertet mitt går i tusen knas når savnet hennes slår til. Den vesle jenta min som forguda pappaen sin.Hun skulle virkelig hatt han her. Samme med min sønn, som akkurat kunne begynne å øvelseskjøre. Han skulle så mye heller hatt han å kjøre med enn meg. Det gjør så vondt å se at de har det vondt. At jeg har det vondt er én ting, men å se dem kjenne på dette savnet og denne smerten, det knuser meg. Og det aller vondeste er vissheten om at jeg som mor ikke kan gjøre noe med det. Jeg kan ikke fylle tomrommet etter han. Dette er noe de må leve med og komme seg igjennom selv om jeg skulle ønske jeg kunne ta det fra dem.

Men hva skjer egentlig når man sitter igjen med den ambivalente følelsen

Når jeg egentlig har lyst til å rope nei, jeg håper han har det like vondt som meg. At han skal kjenne på det samme savnet, den samme panikken, den samme sorgen. At han skal forstå hvor mye han har ødelagt. Hvor dype spor han har satt i oss. Det bildet, det minnet, mitt hylende skrik, føttene mine som forsvant under meg. Det brenner seg fast i kroppen min og kommer aldri til å slippe taket.

Og samtidig? Samtidig elsker jeg han så høyt at jeg håper han har fått fred. Jeg håper, om det finnes et liv etter døden, at han har det bra. At han slipper å bære det mørket han bar her. For jeg skjønner at livet kan bli så tungt for enkelte at de ikke ser noen utvei. Jeg skjønner at det kan føles umulig. Men det gjør likevel så vondt. For hjelpen finnes. Man må bare ville ha den.

Jeg har dager der jeg hater han. Dager der jeg savner han mer enn alt. Dager der jeg kjenner på en bunnløs frykt og sårbarhet over å være alene mor, nok en gang.

Jeg prøver å lære meg at alle disse følelsene er greie. At det er greit å være sint. Bitter. At det er greit å kjenne på urettferdighet og sorg og savn. Det betyr ikke at jeg hater han. Det betyr bare at jeg elsker og har elsket, sterkt.

Og at jeg fortsatt prøver å overleve det han ikke klarte.

Noen dager er sinnet sterkest. Andre dager savnet. Men jeg prøver å romme alt både kjærligheten, bitterheten og sorgen. For de får alle plass i hjertet mitt. Det viktigste er kanskje at jeg får plass. At alt jeg kjenner er lov. Og at jeg fortsetter å stå, selv når det gjør vondt.